Kommentar: Glenn Stenholm
Dilemma - som ikke er noe dilemma
Alle mobilitetprodusenters frelse synes å være salg av flere nye elbiler. Men å bare ha en tanke i hodet, er minst en for lite, skriver Glenn Stenholm i denne kommentaren.
Merk at denne artikkelen er over to år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Dette er en kommentar. Innholdet er forfatterens egne meninger.
Selv om motivene kan være forskjellige, virker mobilitetsprodusentene og politikerne mer samstemt enn på lenge.
Flere biler er bra for miljøet, synger koret - så lenge de er helelektriske. Det synes å være «frelsen», men er dette virkelig det eneste musikkstykket det er verdt å synge?
Men er vi så sikre på at det å belaste kloden med en ny bil utvetydig gir det laveste klimaavtrykket - når utslipps-regnskapene også inkluderer produksjon og vedlikehold?
Nye drivlinjer er på full fart inn i bilene - i hele verden. Norge har, med hjelp av rause incentiver, på rekordtid tatt sjumilsteg på vei til nullutslippsmålet. Det argumenteres hardt for at dagens fossile bilpark raskest mulig bør skrotes, for å gi plass til nye.
«Nybilkoret» synger høyt og tydelig, og kundene ser naturlig nok muligheten til avgiftsfritt å skifte ut den «gamle» bilen - sågar til det beste for miljøet.
Men er vi så sikre på at det å belaste kloden med en ny bil utvetydig gir det laveste klimaavtrykket - når utslippsregnskapene også inkluderer produksjon og vedlikehold?
Regnestykkene er mange, men svarene ikke like entydige.
Og spørsmålet det er grunn til å stille er om vi som bransje er tjent med at utskifting av dagens bilpark skjer på denne måten, hvor det ikke lenger er «stuerent» å ta vare på og reparere den bilen man har?
Min påstand er at dette er en farlig vei å gå - og at bilbransjen har alt å tjene på å jobbe for å motvirke denne mentaliteten.
Min påstand er at dette er en farlig vei å gå - og at bransjen har alt å tjene på å jobbe for å motvirke denne mentaliteten
Ut av skyggen
I mine korte 20 år i bilbransjen har verkstedet og servicemarkedet levd i skyggen av nybilsalget. Det har vært endeløse diskusjoner og debatter om at «nå må vi rive murene mellom salg og service», eller «nå må vi fokusere på verkstedet».
Aldri har tiden vært mer moden for nettopp det.
Ingen vil motsi at bilmarginene, til tross for rekordresultater de siste årene, i lang tid har vært under press. De færreste tror at denne utviklingen vil snu, med nye forretningsmodeller og nye konkurrenter fra hele verden.
Dette forholdet burde alene være argument nok for en forhandler til å prioritere verkstedet enda høyere. Hvis ikke blir det vanskelig å holde inntjeningen oppe, og ivareta en stabil lønnsomhet for hele virksomheten.
Dette forholdet burde alene være argument nok for en forhandler til å prioritere verkstedet høyt.
Litt japansk kultur
Tidlig i 2019 var jeg i forretningsmøte i Hakuba, hvor de arrangerte vinter-OL i 1998. Der bodde jeg på et hotell bygd på 1970 tallet, som var helt originalt, og i meget god stand. Da jeg skulle ta taxi til togstasjonen, kom en hvit Toyota Camry 1986-modell i «mint condition» - den var helt strøken. Sjåføren var usedvanlig hyggelig og på de blå velursetene foran og bak, var det hvite heklede tepper som kona hadde heklet. Det var ingen tvil om at han tok godt vare på Toyotaen sin.
Møte med denne sjåføren gjorde noe med meg, det forsterket flere andre inntrykk jeg har av Japan; nemlig at Japanerne er nøysomme og tar vare på tingene sine, forbruker mindre, reparerer og vedlikeholder mer.
Andre bransjer «kommer etter»
Fordi vi selger kapitalvarer, i utgangpunktet med lang levetid, har reparasjon alltid vært en del av tjenestetilbudet fra bilbransjen. Nå kommer flere etter.
Fremover har de som ambisjon at 30 prosent av inntjeningen skal komme fra reparasjoner og andre sirkulærøkonomiske tjenester
Et eksempel er Jernia, som blant annet selger diverse verktøy, hjem- og hageredskaper og kjøkkenutstyr. De har nå startet nytt eget forretningsområde, som er å reparere og vedlikeholde utstyr du allerede har kjøpt. Selskapet har nå egne verksteder i alle butikker, og etablert et eget stort hovedverksted i Oslo. Fremover har de som ambisjon at 30 prosent av inntjeningen skal komme fra reparasjoner og andre sirkulærøkonomiske tjenester som sikrer et lavere klimafotavtrykk. Velkommen etter, sier vi i bilbransjen, men vi vil vel ikke bli forbikjørt?
Det er et faktum at lever i en verden hvor befolkningen vokser kraftig - fra dagens 7,6 milliarder til 9,8 milliarder i 2050. Vi har utvilsomt betydelige miljøutfordringer, og den globale oppvarmingen må dempes.
Skal kloden reddes, er vi tvunget til å gjøre ting annerledes enn våre forgjengere. Vi kan bare håpe at de neste generasjonene evner å forbruke mindre og ta bedre vare på planeten enn det vi har klart.
Det er ikke noe dilemma å selge nye biler med nye drivlinjer, samtidig som vi reparerer de bilene vi allerede har
Dilemma?
Tilbake til utgangspunktet. Vi må kunne klare å ha minst to tanker i hodet samtidig, selv om det innimellom kan være vanskelig.
Mens nybilavdelingene gjør sin del av jobben og selger biler med nye drivlinjer, må man også gå «all in» på verkstedene og unytte det markedspotensialet som ligger i den «gamle» bilparken på 3 millioner personbiler.
Vi må som bransje sammen inspirere kundene til å ta enda bedre vare på bilene sine (om ikke helt på nivå med min japanske taxisjåfør).
Det er ikke noe dilemma å selge nye biler med nye drivlinjer, samtidig som vi reparerer de bilene vi allerede har.
Jeg er overbevist om at det vil gagne oss alle. Og kanskje er det også miljøvennlig?
