Dette er en kommentar. Innholdet er forfatterens egne meninger.
Private equity (PE)
Aktive eierfond, på engelsk private equity (PE), er et samlebegrep på en spesiell type
fond og selskaper som investerer i bedrifter som ikke er notert på børs.
PE-aktører er tradisjonelt direkte involvert i bedriftenes utvikling. (Wikipedia)
Enhver som investerer er, eller bør i det minste være,
opptatt av avkastningen på midlene man velger å investere.
Så hvor interessant er det å legge penger bilbransjen - sett
med investor-briller?
Siden 2016 har revisjonsselskapet BDO gjort en årlig
finansiell analyse av bilbransjen. Den siste tar for seg 2021-regnskapene til i
alt 1.214 selskaper med over 25 millioner i omsetning. Av disse er 736
bilforhandlere, 137 verksteder og 21 bilimportører. De øvrige tilhører
kategoriene bobil/caravan, dekkservice og tungbiler.
Analysen viser at gjennom de fem siste årene har avkastningen
på egenkapital i bilbransjen vært stabil - og den har vært høy. Gjennomsnittlig
årlig avkastning i denne perioden har vært 38 prosent - etter skatt.
Til sammenlikning har den gjennomsnittlige avkastningen på
Oslo børs i disse årene vært i overkant av 12 prosent. Så litt forenklet kan vi
si at om du som investor hadde puttet 50 millioner i bilbransjen for fem år
siden, ville kapitalen ha vokst til over 250 millioner i dag.
Rent finansielt ser det altså ut som en «no-brainer» å putte pengene i et solid selskap med godt rennomme i bilbransjen
Rent finansielt ser det altså ut som en «no-brainer» å putte
pengene i et solid selskap med godt rennommé i bilbransjen.
Ikke for alle…
Så hvorfor står det da ikke en kø av aktører innen private
equity (PE) med åpne lommebøker for å investere i denne attraktive bransjen?
Trolig handler det om noen enkle, men kompliserte, faktorer.
For det første har bilbransjen nå lagt bak seg mange gode, noen vil si
ekstraordinære, år. Stikkordene er positiv pandemi-effekt, moms- og
avgiftsfrykt med påfølgende rekordsalg, samt sterk privatøkonomi.
En annen viktig faktor er at de fleste bilbransjeaktørene er lite tilgjengelig for «utenforstående» investeringer. Bilia er den eneste store bilforhandlerkjeden i Norge som er børsnotert, så de aller fleste er i utgangspunktet ikke åpne
for eksterne aksjonærer.
Å leve med slike kontrakter, er ikke for alle
Noen unntak er det selvsagt, men da får du gjerne
innpass takket være et godt nettverk. For at en finansiell PE-aktør skal komme
inn, må det skje gjennom å kjøpe seg delvis eller helt inn i en eksisterende
spiller. Så må man få aksept fra produsenten om at man er skikket til å
forvalte merkevaren. Dette er, som bilbransjefolk vet, mye lettere sagt enn
gjort.
Takket være EU-regler og flere gruppeunntak, etablert tilbake
i 2004, er det temmelig rigide regler som gjelder. Det er etablert omfattende og
intrikate kontrakter for hvordan en forhandler skal drives, og kontraktene utvikles
løpende for å beskytte merkevaren.
Med andre ord: For å manøvrere riktig i dette komplekse farvannet
kreves det inngående kompetanse og erfaring i hvordan en bilprodusent tenker,
og hvordan merkevaren skal forvaltes.
De har skjønt at det har vært lønnsomt å re-investere kapitalen gjennom oppkjøp eller andre relevante investeringer i bransjen
Legg til at med to års oppsigelse, eller kun en løpende
forhandlerkontrakt, er det også knyttet stor risiko til en slik kontrakt. Man
kan godt beskrive en forhandler som en leilending, med begrenset innflytelse
over kontrakten.
Med de brillene på, vil man fra en PE-aktørs perspektiv - og
med god grunn - stille mange spørsmål i due dilligence rundt volatiliteten i en
slik driftsmodell. For å leve med slike kontrakter, er ikke for alle.
… men for noen …
Om vi ser på alle de private forhandlerkjedene som har vokst
seg store og gode - både organisk og strukturelt - og med flere merker i
porteføljen, er det åpenbart noe de har skjønt.
Glenn Stenholm
Har 10 års erfaring fra BMW
Group, hvor han blant annet jobbet med forhandlerutvikling i München og
Stockholm. I perioden 2004 til 2008 var han administrerende direktør for
Stenshagen Bil. I tillegg bidro han 11 år i representant-skapet til Santander
Consumer Bank. Jobber nå som styreproff, transaksjonsrådgiver, og er daglig leder
for Toyota Forhandler Forening. Han har også utgitt boken; Kaikaku- Radical
Change.
De har skjønt at det har vært lønnsomt å re-investere
kapitalen gjennom oppkjøp eller andre relevante investeringer i bransjen. De
har skjønt et det er avkastning på egenkapitalen som gjelder, mer enn det er en
multippel på 4,5 eller 6, når man kjøper et selskap i bilbransjen.
Og at det har vært langt mer attraktivt enn å «putte penga
på børs».
Men så langt er det altså i hovedsak de eksisterende
spillerne som vært «tøffe nok» til å gjøre dette.
Det vil si, det kan med stor sannsynlighet hende, at dyktige
Excel-drevne PE-aktører har regnet på det. Men trolig har de sett at dyp
bransjekompetanse og erfaring er helt nødvendig for å drive godt, og med lavest
mulig risiko, i denne bransjen.
En smart spiller i bilbransjen lar seg inspirere av dette. For bilbransjeaktører
bør fortsette å investere i egen bransje.
Men det er altså ikke for alle.
